Hvis man har truffet den beslutning, at  islamiseringen af den vestlige kulturkreds, påbyder en at gå aktivt ind i modstandsarbejdet,- så skal man regne med nogle negative reaktioner. Det kan være på arbejdspladsen, hos ens venner, og den nærmeste familie. 

Det har været betingelsen for en del personer her i Danmark.

Selvom der til dato, endnu ikke er sket nogen direkte forfølgelse. Når det gælder det offentlige, kan man trods alt virke i embeder, selv om man er stået offentligt frem med sine meninger.

At det ikke ligefrem er til gavn for ens karriere, ja det er en anden sag. 

At situationen er sådan, skyldes, at der iblandt nogle af de mest kendte kritikere af multietniseringen af Danmark, er nogle særdeles stærke og begavede personligheder, der ikke har været bange for noget, - eller nogen.

Derfor, er den danske debat om multietniseringen, - og islamiseringen kommet så langt, så der idag er en opposition, - ingen magt i Danmark længere kan eller tør bremse.   

Men vender man blikket mod Norge, da er situationen en ganske anden.

Her er debatten ekstra skarp, og det er aldeles gratis at kaste smuds på kritikerne af den førte fremmedpolitik. 

I Norge, siger kronprins Håkon Magnus, at Norge er for alle. Det samme gør statsminister Jens Stoltenberg.

Disse udtalelser, har næsten gjort det kriminelt, at rette kritik imod fremmede islamiske kredse, der ikke ønkser at blive en del af det norske folk, - men derimod en stat i staten. Den norske presse, er i dette spørgmål en ren bugtaler-organisation, der aldrig siger et uartig ord. 

Med sit totalitære udgangspunkt, gnaver denne islamiske celle sig længere og længere ind i den norske statsforvaltning.

Det er her, man stiller krav om, at kritk af islam skal kriminaliseres, selvom den norske forfatning, giver ret til fuld ytringsfrihed. og meningsdannelse:

I hovestaden Oslo, er man så langt fremme, at der om et par årtier, vil være et muslimsk flertal i Oslo Bystyre. 

Igennem godt 20 år, har Den Danske Forening haft nær kontakt til Folkebevegelsen Mot Innvandring FMI i Norge. Her har vi lært en del tidligere modstandsfolk at kende, flere af disse, har oplevet udelukkelse fra det norske Hjemmeværn, på grund af deres deltagelse i FMI. 

Den nyvalgte formand for FMI, Bjørnar Røyset, har ligeledes oplevet den offentlige hetz imod sig. 

Hvordan, ja det har han skrevet en længere artikel om. I denne artikel, kan der læses følgende: 

Forsvaret og politiks forfølgelse: 

"Det er ikke en overraskelse, at Forsvaret bedriver politiks forfølgelse. Likeså har forskjellige arbeidsgivere opp gjennom årene gjort innvandringskritiske holdninger til en oppsigelsesgrunn. Har man ikke riktig innstilling vedr. norsk innvandringspolitikk, risikerer man førfølgelse og ekskludering. 

Undertegnede har protesteret mot innvandringspolitikk siden FMI ble stiftet i 1987. Min første arbeidsgiver Grimsmo Industri A/S på Hareid bedrev grov trakassering på grunn av mitt medlemskap. Videre ble jeg nektet ny kontrakt i Møre & Fjordane Heimevernsdistrikt 11 sin Innsatsstyrke selv om jeg var sikkerhetsklarert. 

Flere av FMI´s medlemmer har fått merke på kroppen landssvikernes handlinger.

Både Bjarne Dahl og Jan Høeg ble ekskluderet fra NROF. Jan Høeg ble etter over 50 år tjeneste i HV bedt om å levere inn sitt utstyr etter at han stilte spørgsmål til daværende forsvarsminister Jørgen Kosmo om behovet for flere ti-talls milliarder kroner til et forsvar når man lar hundretusener fra muslimske land strømme inn over våre grenser. videre har FMI-medlemmer blitt nektet FN-tjeneste i utlandet. 

HV-11 bedriver politisk forfølgelse: 

Undertegnede har tjenstegjort i Heimevernet siden 1987. Siden 2005 i Møre & Fjordane Heimevernsdistrikt 11 (HV-11) sin Innsatsstyrke Archery.

Ved nyttår var den første 3-års periode avsluttet, men etter skriftlig forespørgsel fra sjef Innsatsstyrke Major Ole Johan Sæther, hadde jeg sagt meg villig til å tegne ny kontrakt for ytterligere 3.år. 

Tidligere var jeg blitt innkalt til HV-ledelsen for samtale vedr. 2008. Slike samtaler er vanlig praksis, og gjaldt i mitt  tilfelle engasjementet i organisasjonen Folkebevegelsen Mot Innvandring (FMI). Jeg ble bekreftet klarert og anså "saken" som ferdig.

Likevel valgte sjef Innsatsstyrke, i telefonsamtale desember 2008, å trekke tilbudet om ny kontrakt i Innsatsstyrken tilbake med begrunelsen "mine holdninger til det inkluderende fellesskap".

Jeg fikk da ikke tilbud om ny kontrakt pga. mitt politiske standpunkt vedr. norsk innvandringspolitikk - altså mitt verv i FMI. 

Etter å ha henvendt meg til HV-11 på nytåret 2009, der jeg bad om at få tilsendt beslutningen om å trekke tilbake tilbudet om ny kontrakt ved Innsatsstyrken skriftlig, fikk jeg i slutten av januar svar fra distriktssjef Oberstløytnant Ove Staurset, at videre begrunnelse på avslaget om ny kontrakt ikke var nødvendig fra deres side.

Men han forsøkte i stedet å bortforklare avslaget som " tillitsbrudd" mellom sjef Innsatsstyrke og undertegnede.

Uten å påpeke hva "tilitsbruddet" bestod i. 

Han skrev i tillegg at telefonsamtalen med Major Sæther i desember 2008 ikke var et avgjørende moment for HV-11 sin avgjørelse.

Undertegnede har et prikkfritt rulleblad og har heller aldri tidligere fått signaler fra verken overordnet befal, offiserer eller områdesjefer om at mit virke i Heimevernet har været klandeverdig. At HV-11 måtte bruke nesten 1 1/2 måned på å "begrunne" avslaget om ny kontrakt i Innsatsstyrken, samt koble inn HV-staben HV sitt øverste organ - når likevel Major Sæther i en telefonsamtale i desember i fjor muntlig hadde begrunnet avslaget, viser at det dreier seg om politiks forfølgelse. 

Major Sæther og Oberstløytnant Staurset vet begge at de med sine holdninger og beslutning  i nevnte sak, bryter med Grunnlovens § 100, samt Verdenserklæringen om menneskerettigheterne Art. 19 og 20.1. Videre støtter de en antinasjonal politikk som igjen bryter med Grunnlovens § 1. Etter mitt syn kvalifiserer dette til straffeforfølgelse iht. Straffelovens § 83. 

Norske myndigheter ynder å fremstille Norge som et foregangsland når det gjelder støtte til demokratiseringsprosesser i tidligere udemokratiske regimer, være seg Øst-Europa eller 3.verden. likeså bruker våre prektige statsoverhoder å ha plass representanter fra kongeriket når disse landene gjennomfører demokratiske valg.

Min sak viser igjen, at Norge er et land der ytringsfrihet og demokrati ikke gjelder for alle! "

24.februar 2009

Bjørnar Røyset

Kilde: FMI´s Hjemmeside.

Fremhævelse:PVJ.