I disse dager, når raketter og gassbomber eksploderer i Oslogatene og uforståelig vold forlanger fred; når medier oversvømmes med bilder av min heroiske kollega Mads Gilbert, som hjelper  skadete palistinere; når min mobiltelefon daglig får SMS-er og pcen er full av e-poster som Mads sender ut i verden for å stoppe den blodige krigen, får jeg smertefulle og gjenopplevelser av krigsminner fra en krig som jeg nylig opplevde og deltok i selv. Som feltlege satt jeg innesperret i Kroatia og Kosovo  med pasienter som døde fordi FN blokkerte videretransport. Jeg skrev og skrev, bad for mine pasienter, som var av alle nasjonaliteter, men ingen hørte meg. Jeg gråt og forbannet verden når NATObombene haglet over Serbia og drepte og skadet tusenvis av uskyldige sivile. Ingen hørte meg da. Hvorfor er det slik at Mads Gilberts skrik høres, men ikke mine? Vi er alle leger og ber for våre pasienter! Derfor tenker jeg i dag på de som gråter og lider langt bak mediens lyskrets. De lider også og blør og dør.  Hva er det som bestemmer hvilken side i en krig er den «rettferdige» og skadelidende? Vi ser kun den siden mediene ønsker å formidle, selv om saken alltid har minst to sider. Fred kan bare oppstå når verden og partene ser helheten og realistisk vurderer alle sider av konflikten.