Minneord

Av Bjarne Dahl, Høvik.

Professor Harald Trefall har lagt ned stridsøksen. En norskdomsmann som ruvet i landskapet er gått bort. Hans vita i få ord: Matematisk-naturvitenskapelig embetseksamen med innstilling, dr. philos på emnet kosmisk stråling, professor ved Universitetet i Bergen med hyppige gjesteopptredener ved utenlandske læreseter, i perioder knyttet til arbeidet i NASA med meget mer. En altomfattende begavelse og en sjelden arbeidskraft er gått bort.

Selv møtte jeg Harald Trefall første gang i Sandefjord – vi var begge utsendinger til Fremskrittspartiets landsmøte, der han utmerket seg med kraftfullt motmæle mot flokken av unge liberalister som satte sitt preg på årsmøtet, og partiet. Fremmedgjøringen av landet vårt var hans hovedsak allerede den gangen. Selv hadde han sett hvordan infiltrasjonen og etter hvert folkevandringene hadde skjemmet og år for år brutt ned siviliserte samfunn, og så det som maktpåliggende å hindre slik utvikling i vårt land. Fremskrittspartiets janusansikt og lunkne holdning til det viktigste spørsmål i Norgeshistorien presset han ut, og han etablerte Fedrelandspartiet. Navnet alene burde tilsagt støtte fra hver nasjonalbevisst nordmann. Han kunne ikke forestille seg at nettopp ordet fedreland virker som en rød klut på mange.

Så møttes vi igjen i universitetets aula i Bergen. Jeg hadde skrevet og talt mot innvandringen, og ble utfordret av studentsamfunnet til en holmgang med SVs stortingsrepresentant Kjellbjørg Lunde og professor Jan Brøgger fra Universitetet i Trondheim, to fremtredende og ihuga talspersoner for godhetsindustrien. Begge benyttet den etter hvert så velkjente taktikken, å trekke opponentens moral og medmenneskelighet i tvil: Var du ikke villig til betingelsesløst å åpne landets grenser for alle dem som kom hit og krevde sine tvilsomme rettigheter for vår regning, så var du et udyr, et umenneske, og for godt mål nazist.

Tilhørerne, de fleste unge med en mengde ufordøyd visdom, var hjertens enige, som studenter stort sett var i all galskap på den tiden. Harald Trefall prøvde ex auditorium forgjeves å praktisere sine pedagogiske evner på disiplene, men fikk knapt ørens lyd og ingen merkbar resonans. Vi hadde begge fra før beskjeden tillit til den akademiske tilveksten i kongeriket.

Bedre gikk det ikke på Høyskolen i Volda, der Trefall prøvde å målbinde den franskfødte kjeftesmella Annette Thommessen. Verre ble det i det trondhjemske, der blivende akademikere helte en pøs snekkerlim over professorens grå hode. På hjemmebane, i Bergen, gikk mobben løs, og prøvde å skyve professoren og hans valgbod ut i Vågen. Hans kampanje for Norge for nordmenn kulminerte i hovedstaden, der pøbelen samlet seg på Youngstorget, og angrep Fedrelandspartiets formann og hovedtaler ved et lovlig politisk møte. Det var et mindre under at ingen ble drept ved den anledningen. Etter disse opplevelsene var det klart for Trefall som for oss likesinnede at det ikke er mulig å drive innvandringskritisk opposisjon i Norge. Lederne i samtlige partier aksepterer med noe varierende grad av selvtilfredshet og skadefryd at pøbelen setter dagsorden for debatten, som i en rekke tidligere kommuniststater, som i Kenya, Zimbabwe med flere. De står alle solidarisk ansvarlige for den politikken som sittende statsminister har uttrykt med slagordet ”Norge for alle!”

Med sviktende helse fulgte Harald Trefall kampen for Norge fra sidelinjen de siste årene, levende opptatt av striden til det siste.